I Alvdal sentrum, på Steia, ligger Alvdal stasjon – hjertet i den gamle stasjonsbyen Lille-Elvdalen.

Arbeidet med å gjenskape mye av miljøet i den gamle stasjonsbyen, med blant annet restaurering av ærverdige Steien Hotel, vil styrke Steias særpreg og miljø ytterligere.

Steia ligger i midt i hjertet av Alvdal. Her er skyss-stasjon og et samlet handelstorg med et godt utvalg butikker.

Lille-Elvedalen stasjon ble åpnet i 1877 da Rørosbanen sto ferdig. Stasjonsbygningen ble tegnet i sveitserstil av arkitekt Peter Andreas Blix. Her bodde stasjonsmesteren. I 1880-årene drev stasjonsmester Embret Thoresen kafé og restaurant i stasjonsbygningen. Her var det venterom, og i lange perioder også postkontor. Når posten ble levert stimlet folk til for å hente sin post. Den gang fantes ikke postbokser, og postrutene gikk bare til grendene Plassen og Strømmen.

Alvdal var endestasjon for en taubane fra Folldal. Da det ble ny gruvedrift i Folldal fra 1905, ble taubane løsningen for å frakte malm til Alvdal. Derfra ble malmen lasta over på jernbane for videre transport. Taubanen var 34 kilometer lang, den gang verdens lengste, og var i drift fra 1907 til 1970. Da flyttet Folldal verk produksjonen til Hjerkinn, og det var over for Alvdal som endestasjon for taubanen.

Stasjonen var et samlingssted for folk. Her lekte ungene seg på venterommet og i uthusene langs perrongen, med både fjøs og vedskål. Voksne møtte andre for å slå av en prat og for å høre siste nytt. Togene var også grunn nok til å komme på stasjonen. Særlig på søndager tok folk turen til Steia for å kikke på tog som stoppet og passerte. Taubanen gikk hele døgnet, og kistoget som fraktet malm og kobber fra gruvene gikk en gang om dagen. På jernbanen gikk også godstoget med varer til folk og butikker, det ble ofte stående en eller to timer – et trivelig skue for folk.
Kjell Aukrust har beskrevet hvordan ”vestateinger” sparka på Steia for å se på toget, og de mest nytelsessyke fikk med seg godstogene før de dro hjem igjen. Folksomt var det også ved stasjonskiosken. Fra gammelt av, trolig rundt århundreskiftet 1800/1900, var det Narvesen som drev kiosken. Her solgte kioskdama bøker, ukeblader, dagsaviser og sjokolade.

Det yret av liv, spesielt når folk kom hjem til jul og påske. Med toget kom også jernbanens egen gartner med jevne mellomrom. Gartneren holdt stasjonshagen ved like, så den alltid var fin. Hagen var delt i to, stasjonsmesteren hadde den sørligste delen, mens folk fikk bruke den nordlige. Her var det også en grønnsakhage etter krigen.

Som stasjonen, var hele Steia et sosialt og populært møtested. Det var her folk treftes. Unger spilte fotball, og fikk med seg små og store begivenheter. Fra gammelt av var det også snaut med biler. Det var hester som var framkomstmiddelet, og på Steia parkerte man hestene i staller utenfor Østby og kirkemuren. Steia var folk, mer enn det var bygninger. Men uten hus, ingen folk. Det var flere bygninger, og det bodde derfor mer folk på Steia før. I dag er mange revet, som for eksempel Folkeheimen – med butikk og kafé i førsteetasjen og forsamlingslokaler i overetasjen. Ofte bodde bestyrer og flere av betjeningen over butikkene.

Stasjonen ble fjernstyrt i 1991 og ubemannet i 1997.

Kilde: Embret Mellesmo

#steia

ikon ski

banner fisking

banner sykkelturer

banner fotturer